Plattformøkonomien

av Caroline Espegren, avdeling for pengepolitikk, Norges Bank.

CarolineAirbnb og Uber er digitale plattformer som på ti år har gått fra å være små oppstartsselskaper til å bli store internasjonale selskaper med en anslått markedsverdi på flere titalls milliarder dollar. Plattformene innebærer endrede forretningsmodeller og markedsstrukturer med store implikasjoner for arbeidsmarkedet generelt og arbeidsforhold spesielt, samt for en rekke vare- og tjenestemarkeder. I dette innlegget vil jeg undersøke plattformøkonomien nærmere, og gi en oversikt over hvordan nye plattformer kan virke inn på makroøkonomien.

Det utvikles stadig nye digitale plattformer, både av oppstartsselskaper og godt etablerte virksomheter. Finn lanserte i 2012 Finn Småjobber, som har blitt en av de største digitale plattformene for formidling av arbeidskraft i Norge, en såkalt arbeidsplattform på linje med Uber og Foodora. Airbnb og Nabobil er eksempler på plattformer som formidler utleie av kapitalvarer, ofte kalt kapitalplattformer. Andre plattformer som kan gå under samme betegnelse er Leieting, som formidler utleie av ulike varige og halv-varige goder, eller Fjong, som spesialiserer seg på utleie av klær. Spotify, Netflix og andre plattformer som formidler underholdning har noen fellestrekk med kapitalplattformer, men her er godene ikke-rivaliserende. Noen plattformer formidler sosial kontakt, som Facebook, Snapchat og Twitter, mens andre formidler informasjon, for eksempel Wikipedia og TripAdvisor. Det finnes også store digitale plattformer som fungerer som markedsplasser der eierrettigheter overføres, som Finn, eBay, Amazon, Etsy, etc. Disse markedsplattformene utfordrer tradisjonell netthandel koblet opp mot en enkelt nettbutikk, og gjør det betydelig enklere for en privatperson å bli tilbyder. Digitale plattformer er med andre ord forskjellige, og opererer i ulike markeder. Samtidig har alle plattformene det til felles at de formidler kontakt mellom mennesker, og fungerer som et mellomledd mellom tilbyder og kunde.

Plattform

I resten av innlegget vil jeg fokusere på arbeids- og kapitalplattformer, det vil si kommersielle plattformer som formidler utleie av arbeidskraft eller varer. Jeg har valgt å bruke begrepene plattformøkonomien, arbeidsplattformer og kapitalplattformer på samme måte som blant annet Fafo. Men plattformøkonomien omtales også som formidlingsøkonomi, delingsøkonomi, samarbeidsøkonomi, oppdragsøkonomi etc. Denne artikkelen fra Arbeidslivet.no går nærmere inn på begrepsbruken.

Felles for arbeids- og kapitalplattformene er at både tilbydere og kunder har mulighet til å gi hverandre tilbakemeldinger og evaluere tjenesten som tilbys. Det skaper tillit hos begge parter. I tillegg bidrar sikre og automatiserte betalingsløsninger til en trygg og standardisert handel. Tilbakemeldings- og evalueringsmulighetene gir både tilbydere og kunder mer informasjon, og fører til større gjennomsiktighet i markedet. (Selv om falske brukeranmeldelser kan virke ødeleggende for dette.) Det bidrar trolig til økt forbrukermakt, skjerpet konkurranse mellom tilbyderne, bedre produkt- og tjenesteutvalg og lavere priser.

Mange argumenterer for at plattformøkonomien bidrar til økt konkurranse, nettopp som følge av tilbakemeldings- og evalueringsmulighetene. På den annen side får plattformselskapene raskt markedsmakt, i hovedsak som følge av store nettverkseksternaliteter ved flere tilbydere og brukere. Det betyr at jo flere som bruker plattformens tjenester, jo større blir verdien av tjenesten for de som allerede er brukere. Økt markedsmakt kan føre til at forskjellen mellom kjøpers og selgers pris øker, og plattformene vil dermed kunne stikke av med noe av gevinsten som skapes ved at konkurransen mellom tilbyderne øker. Samtidig kan det hende at plattformselskapene har fått en kunstig høy markedsandel som følge av at tilbyderne ikke alltid omfattes av samme skatter og avgifter som tradisjonelle bedrifter. Noen argumenterer for at markedsandelen vil kunne falle hvis det innføres nye regler i skattesystemet.

Kapitalplattformene tilrettelegger for at underutnyttede ressurser kan omsettes mellom privatpersoner. Mens en drill visstnok ikke brukes mer enn 12 minutter i løpet av sin levetid, oppgir Nabobil at en bil i snitt står stille 23 timer i døgnet. Plattformene gjør at markedene forsynes av husholdningenes ledige kapasitet av blant annet driller og biler, og privatpersoner blir dermed utfordrere til profesjonelle aktører med dedikert realkapital. I leiemarkedet for biler, vil fremveksten av plattformer som Nabobil kunne ses på som et positivt tilbudssjokk som fører til lavere pris og høyere omsatt kvantum. Hvis noen av de som tidligere ville kjøpt seg en større bil, i stedet leier bil fra Nabobil de gangene familien skal på hytta, vil det positive tilbudssjokket kunne forplante seg til et negativt etterspørselssjokk i nybilmarkedet. En lignende utvikling har vi allerede sett i musikk- og filmbransjen, der etterspørselen etter CD-er og DVD-er ble kraftig redusert da Spotify og Netflix kom på markedet.

I tillegg til å utvide og aktualisere ulike leiemarkeder, er kapitalplattformer også med på å etablere nye markeder. De gjør det mulig og enkelt å leie en drill eller annet utstyr man ikke bruker så ofte. Dersom etableringen av et slikt leiemarked kommer i stedet for at man tidligere lånte utstyret av familie eller nabo, vil de økonomiske effektene kunne sammenlignes med effektene av at hjemmeproduksjon flyttes til markedsproduksjon. Økt kvinnedeltakelse i det formelle arbeidsmarkedet førte eksempelvis til at den målte verdiskapningen økte. Kvinnene arbeidet trolig like mange timer før de tok betalte jobber, men fordi produksjonen foregikk hjemme, ble den ikke målt som verdiskapning.

Fordi kapitalplattformene tar i bruk kapital som allerede eksisterer, er investeringsbehovet ved etablering betydelig lavere enn før. Mens Airbnb skal ha fått tilgang på 600 000 rom i løpet av sine første fire år, skal det ha tatt 93 år for Hilton å bygge opp et tilsvarende volum. I tillegg har digitale plattformer det til felles at tjenestene de tilbyr, kan utvides til nye markeder og kundegrupper uten vesentlige kostnader. Det betyr at potensialet for videre vekst er stort. Et lavere investeringsbehov ved etablering kan virke dempende på investeringsveksten på kort sikt, og føre til et lavere likevektsnivå på realkapital.

En annen viktig virkning av kapitalplattformene er at de bidrar til at ressurser brukes mer effektivt. Plattformøkonomien blir derfor sett på som miljøvennlig, noe som gjør den populær blant mange brukere. Når ressursene brukes mer effektivt, øker den potensielle produksjonen, og det skal et høyere produksjonsnivå til før det oppstår inflasjonspress i økonomien.

Effekten på produktivitetsveksten er usikker. Bedre utnyttelse av ressursene vil innebære økt produktivitetsvekst, men økt markedsmakt trekker begge veier. Plattformselskapene er teknologiselskaper som selger digitale tjenester. På den ene siden kan det gi stor markedsmakt og høy gevinst av å være best. Det kan i sin tur føre til store investeringer i teknologi for å sikre posisjonen som markedsleder. På den annen side kan større monopolmakt gi mindre insentiver til innovasjon, og dermed virke dempende på den teknologiske fremgangen. Det er samtidig grunn til å tro at store tradisjonelle bedrifter som Hilton eller Hertz har vesentlig større stordriftsfordeler enn hver enkelt utleier på Airbnb og Nabobil. Det kan virke negativt på produktivitetsveksten dersom disse plattformene vokser seg store.

Arbeidsplattformene er vel så viktige som kapitalplattformene. Fafo publiserte høsten 2017 rapporten «Når sjefen er en app», som gir en nyttig oversikt over arbeidsplattformene i Norge. Undersøkelsen ble gjennomført mellom høsten 2016 og høsten 2017. I løpet av det året holdt antallet aktive arbeidsplattformer seg stabilt på 30-40. Fafo finner at omfanget av arbeidsplattformer foreløpig er begrenset, og estimerer antall tilbydere til å være 10 000-30 000 personer. Et interessant funn er at flertallet av tilbyderne var tilknyttet et fåtall av plattformene: Finn småjobber, Foodora og Uberpop (som ble satt på vent i oktober 2017). I en undersøkelse av digitaliseringen av arbeidsmarkedet i Danmark finner Ilsøe og Madsen (2017) at mens de med høy utdanning og høy inntekt er overrepresentert på kapitalplattformene, er de med lavere lønn og utdanning, etnisk minoritetsbakgrunn og i midlertidig arbeid overrepresentert på arbeidsplattformene. Alderssammensetningen er jevnere på kapitalplattformene, mens det på arbeidsplattformer er flest unge.

Ved hjelp av data fra Skatteetaten, ser Fafo nærmere på sjåførene som tok oppdrag for Uberpop, tjenesten til Uber hvor personer uten løyve kjører andre personer. I 2016 hadde Uberpop 1300 sjåfører som til sammen tjente 114 millioner kroner. 76 prosent tjente 100 000 kr eller mindre, mens enkelte tjente opp mot en million kroner. Med andre ord var Uberpop en kilde til biintekter for de fleste sjåfører, og ifølge Skatteetaten hadde flertallet andre inntektskilder, herunder NAV-ytelser. Nesten 90 prosent av sjåførene var menn. Selv om Skatteetaten ikke har informasjon om sjåførenes landbakgrunn, kunne de opplyse om at fåtallet hadde norsklignende navn. Resultatene fra undersøkelsen er neppe representativ for alle arbeidsplattformer. Trolig forteller den oss mer om taxisjåfører spesielt enn om arbeidsplattformer generelt.

Arbeidsplattformer kritiseres ofte for å unngå arbeidsgiveransvar og bidra til et dårligere stillingsvern for oppdragstakeren. Samtidig etablerer plattformene seg trolig først i de bransjer der oppdragsarbeid er vanligst, slik som i taxinæringen, og bidrar i mange tilfeller til å synliggjøre utfordringer som allerede eksisterer der. Økt datainnhenting og rapportering kan føre til mindre svart arbeid og mer ryddige forhold i enkelte bransjer. Flere arbeidsgiverorganisasjoner og interesseorganisasjoner har tatt til orde for at det burde stilles strengere krav til aktørene og at regelverket må tilpasses den nye markedsstrukturen.

Selv om omfanget av arbeidsplattformer foreløpig er begrenset i Norge i dag, kan potensialet være stort. På den ene siden argumenteres det for at flere ønsker seg økt fleksibilitet, og at teknologien endelig har kommet dit at arbeidsplattformene kan tilrettelegge for det. På den annen side mener mange at en gjennomsnittlig arbeidstaker heller vil ha en forutsigbar jobb, fordi det gir en mer stabil arbeidsmengde og inntekt. Mange trekker også frem at potensialet er større i land hvor midlertidige stillinger er mer vanlige, og der arbeidsmarkedet ikke er like regulert som i Norge.

Fremveksten av plattformøkonomien har skjedd på kort tid, og kommet som følge av ny teknologi. Ser vi bakover i tid, har teknologisk fremgang vært den viktigste driveren for ny verdiskapning. Ser vi fremover, vil teknologi også være avgjørende for velstandsutviklingen. Digitale plattformer kan gjøre den teknologiske fremgangen annerledes enn før. Derfor er virkningene på makroøkonomien mer usikre, men desto mer spennende.

Bankplassen er en fagblogg av ansatte i Norges Bank. Synspunktene som uttrykkes her representerer forfatternes syn og kan ikke nødvendigvis tillegges Norges Bank. Har du spørsmål eller innspill, kontakt oss gjerne på bankplassen@norges-bank.no.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s