Hvordan skapes penger?

av Arne Kloster, avdeling for pengepolitikk, Norges Bank.

Arne-Kloster-NB-12022De aller fleste pengene som finnes i Norge er skapt av private banker – ikke av Norges Bank. I dette innlegget forklarer jeg hvordan banker skaper penger og hvorfor de ikke lager uendelig mye av dem. Jeg ser også på hva som kreves for at vi skal ha tillit til pengene våre.

Det er lett å like penger. Med penger kan du skaffe deg (nesten) hva du vil, enten det er en ny flatskjerm, en hårklipp eller en tur til syden. Du kan kjøpe noe i dag, eller du kan spare pengene og kjøpe noe senere. Men selve oppfinnelsen penger er også ganske smart. Handel blir veldig mye enklere med penger. Uten penger måtte vi ha byttet varer og tjenester direkte med hverandre. Elektrikeren som ønsket ferskt brød måtte da ha lett etter en baker som ville ha ny stikkontakt, eller en annen tjeneste elektrikeren kunne tilby. Kanskje måtte han gått til mange bakere før han fikk seg et brød. Med penger som universelt akseptert byttemiddel slipper elektrikeren å lete etter den spesielle bakeren. Han kan gå til første og beste baker og kjøpe brød for penger, som bakeren kan bruke til hva han vil senere. Penger er effektivt som byttemiddel. I tillegg kan penger brukes til å oppbevare kjøpekraft over tid, altså å spare. Penger er også en praktisk måleenhet for å angi hva ting koster. Det finnes med andre ord mange grunner til å like penger.

Pengeenheten i Norge er norske kroner. Norske penger finnes i tre ulike former. Den første er kontanter, altså sedler og mynter. Den andre er bankinnskudd, det vil si penger på konto i en bank. Den tredje, som er litt mindre kjent for de fleste, er sentralbankreserver. Det er penger bankene har på sine konti i Norges Bank, som de bruker når de skal betale hverandre. Alle disse formene for penger er norske kroner og de kan byttes mot hverandre en for en. Et kronestykke er verdt det samme som en krone på konto i banken, som er verdt like mye som en krone i sentralbankreserver.

Kontanter skapes bare av Norges Bank, og det er straffbart for andre å forsøke. Folk kan velge fritt om de vil ha pengene sine som kontanter eller som bankinnskudd. Hvis folk tar ut kontanter i butikken eller i en minibank reduserer de sine bankinnskudd like mye. Norges Bank tilbyr så mye kontanter som folk etterspør.

Sentralbankreserver skapes også av Norges Bank. Det er elektroniske penger som bare kan eies av banker. Når banker skal betale hverandre flyttes sentralbankreserver fra en banks konto til en annen banks konto i Norges Bank. Det er eneretten til å skape betalingsmiddelet mellom banker som gjør at Norges Bank kan styre rentenivået i Norge. Styringsrenten – den såkalte foliorenten – er innskuddsrenten bankene får i Norges Bank.

Kontanter og sentralbankreserver utgjør bare en liten del av pengene som finnes i Norge. Til sammen finnes det omtrent 70-80 milliarder kroner i kontanter og sentralbankreserver. Den tredje formen for penger, bankinnskudd, finnes det mye mer av. Summen av alle nordmenns bankinnskudd er i overkant av 2000 milliarder kroner.

Bankinnskudd – eller kontopenger som de også kan kalles – er ikke skapt av Norges Bank. Kontopenger skapes av de private bankene. På engelsk kalles slike penger for «inside money» siden de skapes «inne i» privat sektor. Motsatsen er «outside money» som er skapt utenfor. «Outside money» kan være kontanter (skapt av sentralbanken), gull eller et annet byttemiddel privat sektor ikke kan lage selv.

Kontopenger skapes når en bank gir et lån til en kunde. Hvis du vil ha lån i en bank må du som regel ha konto hos den. Banken gir deg lån ved å sette penger inn på din konto. Banken trenger ikke å vente på et innskudd fra en annen kunde før den kan gi deg pengene. Den overfører heller ikke et innskudd den har fra før til din konto. Den lager bare nye kontopenger. I det du tar opp lånet får du på samme tid gjeld til banken (lånet) og en fordring på banken (innskuddet).

I utgangspunktet kan det høres rart ut at bankene skaper penger ut av ingenting. Hvorfor skaper de ikke da uendelig mye penger? De tar jo høyere rente på utlån enn de gir på innskudd, så det høres ut som en svært lukrativ forretningsmodell. Det er flere grunner til at bankene ikke er tjent med å skape for mye penger. En grunn er hensynet til lønnsomhet: Selv om folk kan like å låne penger, er ikke etterspørselen uendelig stor. Hvis bankene skulle dyttet stadig mer lån på folk, måtte de etter hvert ha tilbudt dem til en lavere rente. Da ville lønnsomheten av nye lån ha gått ned. En annen begrensende faktor er kredittrisiko: Ved å gi ut mye lån løper banken også større risiko for at kundene ikke klarer å betale dem tilbake. Da øker risikoen for tap. Bankens eiere er de første som rammes av tap. Derfor vil ikke eierne være tjent med at utlånene blir for store.

En tredje begrensende faktor er såkalt likviditetsrisiko: Når en bank (kall den Bank A) gir et lån skaper den samtidig et innskudd. Sett fra bankens side er det innskuddet som finansierer utlånet. Men kunden kan når som helst flytte innskuddet til en annen bank (kall den Bank B), for eksempel hvis han kjøper noe med de lånte pengene. Da må Bank A overføre et tilsvarende beløp i sentralbankreserver fra sin konto i Norges Bank til Bank Bs konto i Norges Bank. Bank A må kunne gjøre opp for seg og betale Bank B når innskuddet flyttes. Hvis den ikke har penger på konto i Norges Bank fra før, må den låne dem. Likviditetsrisikoen ligger i at Bank A ikke vet på forhånd hvor lett eller vanskelig det blir å låne disse pengene, og hva slags rente den må betale på lånet. Jo mer innskudd Bank A skaper ved å gi lån, desto mer risikerer den å miste til andre banker. Bank A kan beskytte seg mot likviditetsrisiko på to måter: Den kan ha likvide reserver som den kan omgjøre til sentralbankreserver på kort varsel og bruke til å gjøre opp for seg. I tillegg kan den låne inn penger med lengre bindingstid, som den vet sikkert at den ikke må betale tilbake på en god stund. Både likvide reserver og langsiktig finansering koster mer for banken enn om den ikke hadde hatt det.

Vurderinger av lønnsomhet, kreditt- og likviditetsrisiko gjør at bankene ikke er tjent med å gi for mye lån, og dermed skape for mye penger. Likevel er det mange historiske eksempler på at bankenes utlån har blitt for store. Det kan ha vært fordi risiko ble undervurdert og at optimismen om fremtidige inntekter og formuesverdier ble for stor. Resultatet har ofte blitt finansielle kriser og økonomiske nedgangstider. Som en sikkerhet mot dette er bankene regulert av myndighetene. Reguleringen er komplisert og detaljert, men består i bunn og grunn av minimumsgrenser for hvor mye egenkapital bankene må ha som buffer mot tap på utlån og hvor mye likvide reserver de må holde som buffer mot å miste finansiering. Denne artikkelen fra Bank of England gir en fyldigere omtale av hvordan penger blir til og forsvinner igjen.

La oss nå se litt nærmere på penger og tillit.

Et utgangspunkt er å spørre om vi kunne vi hatt noe som tilsvarer kontopenger, eller «inside money», uten banker. La oss gå tilbake til elektrikeren og bakeren: Anta at bakeren ikke trengte noen ny stikkontakt akkurat den dagen. For å slippe å lete etter nye bakere foreslo elektrikeren da at bakeren kunne ha en ny stikkontakt til gode. Han tilbød bakeren et signert gavekort (altså en fordring) på montering av en stikkontakt. La oss anta at bakeren stolte nok på elektrikeren til å godta et slikt gavekort som betaling for brødet (eller strengt tatt ganske mange brød med dagens relative priser). Hva må til for at dette gavekortet kan fungere som penger? Det vil kreve at bakeren kan bruke gavekortet som betaling videre, for eksempel til å kjøpe seg en is på vei hjem fra jobb. Bakeren må da overbevise iskremselgeren om at elektrikeren er til å stole på og vil levere stikkontakten når iskremselgeren ber om det. Eventuelt kan bakeren tilby sitt eget gavekort, på brød eller boller. Uansett ville slike gavekort (eller I Owe You «IOU» på engelsk) stille svært høye krav til tillit mellom fremmede for å fungere som penger.

Penger løser koordineringsproblemene fordi folk har tillit til dem som universelt byttemiddel. Men hva skaper tillit til pengene? Hvilke verdier er det egentlig som ligger bak? I tidligere tider var pengene stort sett knyttet opp mot edle metaller som gull eller sølv. Mynter kunne være laget med et visst innhold av edelt metall, mens sedler hadde påskrift om at de kunne innløses i en viss mengde gull eller sølv. Dette var «outside money» skapt av myndighetene. Edelt metall kan ikke lages, så det virket som en garanti mot at myndighetene laget for mange penger. I dag er tilliten til myndighetenes penger ikke lenger gull eller sølv, men erstattet av en mer generell tillit til den økonomiske politikken. Hvis den svikter, for eksempel fordi myndighetene lager for mye penger, svikter også tilliten til pengene. Inflasjonsmålet i pengepolitikken er et verktøy for å sikre tillit til pengenes verdi. Mer om det snart.

Men hva med «inside money» som skapes av bankene og utgjør det aller meste av pengene som finnes? Hva skaper tillit til dem?  La oss returnere til elektrikeren og bakeren: I stedet for å tilby en tjeneste direkte til bakeren, går elektrikeren til banken og tar opp et lån. Da får han penger, i bytte mot å gi banken noe av det han tjener på fremtidige monteringer av stikkontakter. Pengene kan brukes til å kjøpe brød av bakeren. Pengene bakeren mottar er fortsatt en fordring, men nå er den generell: Ikke bare på fremtidige elektrikertjenester, men på alle mulige varer og tjenester som er til salgs. Banken samler sammen mange folks lovnader om fremtidig innsats og lager penger av dem. For hver enkelt er det lettere å ha tillit til disse fordringene. De kan brukes til alt og er utstedt av en mellommann (banken) som kontrollerer at folk ikke lover mer enn de kan holde og sørger for at lånekundene gjør opp for seg.

Så hva er tilliten til kontopenger basert på? – At bankenes låntakere har fremtidig inntekt (evne) og vilje til å betjene lånene sine. Eventuelt at sikkerheten bankene krever for lånene – for eksempel boliger – kan selges til en pris som dekker gjelden. Med andre ord at verdien av bankenes fordringer er til å stole på.

Men hva med pengepolitikken? Er det ikke den som sørger for tillit til pengenes verdi over tid?

Jo da.

Gjennom å styre renten påvirker pengepolitikken hvor lønnsomt det er å spare og hvor dyrt det er å låne. Hvis optimismen blir stor, ønsker folk å låne mer og spare mindre. Nye lån gir nye penger som gir ny kjøpekraft. Etterspørselen etter varer og tjenester stiger. Uten korreksjon kan resultatet bli at for mye kjøpekraft jakter på for få varer og tjenester, og at prisene stiger. I verste fall kan det oppstå tvil om verdien av bankenes fordringer. Korreksjonen er at renten settes opp og demper etterspørselen etter lån. Da dempes også bankenes pengeskaping. I nedgangstider settes renten ned med motsatt virkning.

Dikteren A.O. Vinje skrev en gang at penger er størknet svette. Det er svært treffende formulert. Men i dag, med visshet om at kreditt skaper penger, kunne han ha lagt til at penger er svette som ennå ikke er svettet. Pengenes verdi henger på at det ikke lages for mye av dem i forhold til fremtidig verdiskaping.

Bankplassen er en fagblogg av ansatte i Norges Bank. Synspunktene som uttrykkes her representerer forfatternes syn og kan ikke nødvendigvis tillegges Norges Bank. Har du spørsmål eller innspill, kontakt oss gjerne på bankplassen@norges-bank.no.

20 tanker om “Hvordan skapes penger?

  1. Sylvia

    Takk for en fin redegjørelse. Og du klarte å skrive denne uten å nevne bitcoin en gang. Elegant og nødvendig grunnlag for all debatt om digitale penger.

    Liker

    1. Arne

      Takk for hyggelig tilbakemelding! I lys av at tradisjonelle penger kan ses som en fordring på noens varer eller tjenester er det interessant å tenke på hva kryptovalutaer egentlig er (og ikke er). Se for eksempel Bank of International Settlements som skrev om dette i sin siste årsrapport:
      https://www.bis.org/publ/arpdf/ar2018e5.pdf

      Liker

      1. Sylvia Johnsen

        Denne rapporten fra Bank of International Settlements er instruktiv, men jeg reagerer på dets presentasjon av bitcoin som anonym, da jeg mener det er feil. Hva er i så fall navnene på de trettitusen – 30.000 – norskingene Chainanalysis har levert til Skatteetaten sommeren 2018, som var innehavere av ti – 10 – milliarder bitcoin på starten av året.

        Liker

  2. Svein Ølnes

    Viktig og god innføring i mysteriet pengar. Som ein del av kurset «Bitcoin, blokkjedeteknologi og den digitale økonomien» ved Høgskulen på Vestlandet vart det arrangert eit seminar i Sogndal med tittelen «Kva er pengar?». Alle presentasjonane frå seminaret er tilgjengelege på YouTube. Berre eitt av dei fem foredraga handla om Bitcoin og kryptovaluta, men alle fem er vel verdt å sjå.
    Søk på «Kva er pengar?» på YouTube.

    Liker

  3. Chris

    Takk for en opplysende inlegg. Hvis en bank gir et lån uten å faktisk ha de pengene i form av bankinnskudd og derved skaper nye penger ‘ut av det blå’, er dette nye lånet en fordring eller et ‘asset’ i balansen til banken. Men hva er den tilsvarende posten på ‘liability’ siden av balansen?

    Liker

    1. Arne

      Hei og takk for spørsmål. Som du sier får banken (Bank A) en ny fordring (eller «asset») når den gir et lån til en kunde. På sin balanse får den samtidig en like stor gjeldspost («liability») av innskuddet som skapes når lånet blir gitt. Innskuddet er bankens gjeld til kunden. Bank As balanse øker dermed med størrelsen på lånet/innskuddet.

      Dersom kunden overfører innskuddet til en annen bank (Bank B) kan en av to ting skje på Bank As balanse: Den kan enten overføre sentralbankreserver den hadde fra før til Bank B. Da reduseres størrelsen på Bank As balanse tilbake til utgangspunktet: På aktivasiden forsvinner sentralbankreserver og på passivasiden forsvinner innskuddet. Bank Bs balanse øker tilsvarende (reserver på aktivasiden og innskudd på passivasiden). Alternativt kan Bank A erstatte innskuddet som blir borte med et annet lån. Det kan den gjøre ved å låne sentralbankreserver tilbake fra en annen bank. Den har da fortsatt det opprinnelige utlånet til kunden som «asset», men motposten på balansen er nå et interbanklån.

      Liker

  4. Magne

    At økonomien, boligmarkedet og aksjemarkedet er pumpet opp på private bankers pengetrykking virker som en stor og høyst unødvendig svakhet. At man ikke har tilstander som Weimar 1921 er fordi at alle disse pengene konsentreres i få hender gjennom eiendom, aksjer og andre derivater. Med andre ord er det prisene på aksjer og eiendom som absorberer nesten all inflasjon. Folk tar ikke millionlån for å kjøpe melk og brød.

    I det henseende virker det som om hele tanken om at «å ha et inflasjonsmål er bra» er ønsketenkning. Når jeg ser for meg en verden med 0% inflasjon, hvor sentralbanken kan styre tilførselen av likviditet eller instramming virker det som man kunne produsert en mye mer produktiv og stabil økonomi. En mye sterkere valuta også.

    Liker

  5. AS

    Takk for fin artikkel.
    Veldig interessant det du skriver i det siste avsnittet, og jeg skulle likt å høre litt mer om dette.

    Du avslutter med «Pengenes verdi henger på at det ikke lages for mye av dem i forhold til fremtidig verdiskaping.» Nå har ikke jeg tall på dette, men det er mitt inntrykk at veksten i verdens pengemengde har tiltatt veldig etter finanskrisen. Og at det da, sett i lys av din avsluttende setning, må være slik at forventningen til fremtidig verdiskapning også har kommet opp (a

    Hvis nå denne fremtidige verdiskapningen ikke slår til, og at det viser seg at det er laget for mye penger. På hvilken måte vil da pengene eventuelt miste sin verdi? Vil det være et kappløp om å låne mest mulig penger, og investere i realaktiva? Etterfulgt av (aktiva)inflasjon, og at pengene på den måten mister sin reelle verdi?

    Liker

    1. Arne

      Hei og takk for spørsmål. Utsagnet om at mengden penger må stå i forhold til fremtidig verdiskaping bygger på at det er kreditt som skaper penger. Det er egentlig et utsagn om kreditt mer enn om penger (se omtale av sammenhengen nedenfor). Hvis husholdninger og foretak forventer høyere inntekter i fremtiden, kan det føre til at de låner mer i dag. Nye lån skaper nye penger som gir ny kjøpekraft. Hvis det er lite ledige ressurser i økonomien vil det trekke i retning av høyere prisvekst og at pengene blir mindre verdt. Hvis lånene brukes på bolig eller andre formuesobjekter vil disse prisene kunne øke.

      Sammenhengen mellom penger og kreditt er ikke fullt så enkel som blogginnlegget kan gi inntrykk av. Som beskrevet vil et lån fra en bank på 100 (bankens eiendel) skape et innskudd på 100 (bankens gjeld). Da har mengden kreditt og mengden penger i økonomien økt like mye. Men bankens gjeld kan ta andre former over tid. Hvis banken for eksempel selger en obligasjon verdt 50 til publikum (som publikum betaler for ved å trekke på sine innskudd), vil lånet på 100 motsvares av 50 i innskudd og 50 i obligasjonsgjeld på passivasiden av bankens balanse. Det samme gjelder hvis banken henter ny egenkapital (selger aksjer). Obligasjoner med lang løpetid og aksjer regnes vanligvis ikke som penger i statistikken. Det bidrar til at penger og kreditt utvikler seg ulikt over tid. Kredittmengden i økonomien vil normalt avvike fra pengemengden. I Norge er for eksempel innenlandsk kreditt til publikum (K2) på over 5700 milliarder kroner, mens det bredeste målet på pengemengden (M3) er en god del mindre, på ca 2260 milliarder (pr desember 2018).

      Du har rett i at kredittveksten i de store økonomiene har økt etter finanskrisen, men fra veldig lave – og til dels negative – nivåer i de første årene etter 2008. Hensikten med den ekspansive pengepolitikken har vært å motvirke for rask konsolidering i husholdninger og foretak og stimulere til økt etterspørsel. Lave renter stimulerer til økt gjeld, men samtidig øker inntektene når arbeidsledige kommer i jobb. Inflasjonen har vært lavere enn sentralbankenes mål. Virkningen fra gjeldsvekst til inflasjon går gjennom realøkonomien. Det er ikke grunn til å vente at stimulansene skal gi økt inflasjon før det blir knapphet på ressurser i økonomien. I USA har arbeidsledigheten avtatt mye, til et lavt nivå. Der har sentralbanken økt renten ni ganger siden 2015. Euroområdet ligger noe lenger bak i denne utviklingen.

      Det er også verdt å nevne at ikke alle pengene som er skapt etter krisen kommer fra kreditt fra banker slik jeg har beskrevet over. I land der sentralbankene har gjennomført kvantitative lettelser har det i seg selv bidratt til økt pengemengde. Når publikum selger verdipapirer til sentralbanken får de bankinnskudd som betaling. Men de har ikke dermed lånt noe mer. De har bare byttet en type fordring (f eks en statsobligasjon) mot en annen (bankinnskudd).

      Alt i alt er det svært vanskelig å svare på hva slags nivå på gjelden som er «riktig» eller bærekraftig over tid. Hvis du er interessert kan du kikke på et blogginnlegg fra Bank of England om det her: https://bankunderground.co.uk/2019/01/17/a-question-of-interest-is-uk-household-debt-unsustainable/

      Liker

  6. fkepi

    Hei, takk for et interessant innlegg. Jeg har noen spørsmål.

    Skaper sentralbanken penger når den gir bankene penger ifra renter på sentralbankereservene?
    Når jeg som privatperson setter inn penger på konto, blir dette automatisk en del av sentralbankereservene?
    I land som det er negative renter, er det ikke fare for at tilliten til pengene svekkes da man kanskje heller vil kjøpe materielle verdier som dem?

    Liker

    1. Arne

      Hei og takk for spørsmål!
      Det er riktig at det skapes nye sentralbankreserver når sentralbanken gir renter på bankenes innskudd. Det motsatte gjelder også: Reserver blir borte når bankene betaler rente på lån de har i sentralbanken.

      Det at du som privatperson setter penger inn på konto påvirker ikke i seg selv mengden sentralbankreserver. Hvis du fikk pengene overført fra en annen persons konto i en annen bank har det skjedd en overføring av reserver fra hennes bank til din bank. Sentralbankreserver har da flyttet seg mellom ulike bankers konti i Norges Bank, men det har ikke blitt flere av dem. Hvis innskuddet derimot kommer av at du setter kontanter inn i banken, får banken kontanter som ny eiendel, og ditt innskudd som ny gjeldspost. Mengden sentralbankreserver påvirkes bare hvis banken selger kontantene videre til sentralbanken. Da får den sentralbankreserver i bytte slik at mengden av dem øker.

      Negative renter er et større tema som jeg ikke kan dekke i sin fulle bredde her. Men generelt settes renten ned, og i noen land under null, for å gjøre det mindre lønnsomt å spare og stimulere til forbruk. Det at folk motiveres til å kjøpe noe for pengene sine er således en ønsket virkning av politikken. Det blir mindre lønnsomt å oppbevare verdi i form av bankinnskudd, men jeg kan ikke se at tilliten til pengene skal bli svekket selv om renten er negativ.

      Liker

  7. Marius

    Hei og takk for fin blogg og interessant artikkel.

    Spørsmål om boliglån
    Sentralbanken er bankenes bank. Hvor mye av boliglånene bankene låner ut er lån fra Norges Bank, kontra feks bankinnskudd fra kunder og lån fra andre banker, obligasjoner?

    Kunne man sett for seg i disse digitaliseringstider at Norges Bank gav lån med 1. prioritets pant i bolig (feks innenfor 60 eller 80 prosent boligverdi) direkte til landets innbyggere (basert på tall fra Skatteetaten, gjeldsregister osv) , uten fordyrende mellomledd? Det virker som bankene har svært høye påslag over hele lånets løpetid (ut over den innledende kredittvurderingen og pantetableringen) for det som etterhvert må anses å være et svært standardisert og digitalisert produkt?

    Liker

    1. Arne

      Hei og takk for spørsmål!

      Bankenes utlån er først og fremst finansiert av kundeinnskudd (som bankene skaper selv når de gir lån) og obligasjonslån (som bankene utsteder i bytte mot innskudd). Hvor mye bankene låner i Norges Bank varierer over tid, men disse lånene utgjør en svært liten del av bankenes gjeld sammenliknet med innskudd og obligasjonslån. Dessuten har lån fra Norges Bank som regel kort løpetid. Alt i alt er det ikke Norges Bank som finansierer bankenes utlån. Lån fra Norges Bank gis for å regulere mengden sentralbankreserver i banksystemet. Sentralbankreserver er betalingsmiddelet bankene bruker seg imellom.

      Sentralbankloven sier at Norges Bank kan ta imot innskudd og yte kreditt til banker og andre foretak i finansiell sektor. Loven utelukker dermed at Norges Bank kan gi kreditt til husholdninger og bedrifter utenom finansiell sektor. De private bankene yter lån til sine kunder basert på kredittvurderingene de gjør. Virksomheten er regulert, men innebærer likevel en viss risiko for tap. Det er ikke sentralbankens rolle å konkurrere med de private bankene ved å ta slik risiko. Norges Bank setter styringsrenten, som danner utgangspunkt for bankenes renter. Norges Banks låne- og innskuddsordninger for sentralbankreserver gir bankene et system for å gjøre opp med hverandre. Utlån fra Norges Bank til publikum ville, foruten å kreve lovendring, innebære en fundamentalt annen rolle for sentralbanken enn i dag.

      I det systemet som vi (og de fleste andre land) har, er graden av konkurranse mellom bankene en viktig faktor som avgjør hvor store påslag bankene kan ta på toppen av sine finansieringskostnader.

      Liker

      1. Marius

        Takk for grundig svar!

        Bankenes utlån er først og fremst finansiert av kundeinnskudd (som bankene skaper selv når de gir lån) skriver du. Rent intuitivt ville jeg tenkt at det er den norske stat som «eier» kapitalen som bankene har en marginforretning på differansen mellom i innskuddsrenten og utlånsrenten, stemmer det?

        Jeg forstår at summen av alle innskudd og alle utlån stort sett går i null hver dag, men man må vel ha en «åpen balanse» til det enkelte boliglånet er nedbetalt.

        Mottar staten noe avkastning/grunnrente på denne kapitalen slik som obligasjonseierne?

        Takk for tålmodigheten!

        Liker

  8. Arne

    Hei igjen,

    Det beste er kanskje å ta utgangspunkt i bankenes balanse. Balansen består av en aktivaside og en passivaside som til enhver tid er like store. På aktivasiden finner vi bankens eiendeler. De består i hovedsak av utlån til kunder og verdipapirer. Passivasiden viser hvordan disse eiendelene er finansiert. De viktigste postene er innskudd, obligasjonslån og egenkapital. Når banken for eksempel gir et nytt lån, øker aktivasiden med lånet som gis, og passivasiden like mye med innskuddet som skapes.

    Egenkapitalen er en finansiering som, i motsetning til obligasjonsgjelden, ikke har krav på noen forhåndsbestemt tilbakebetaling. Egenkapitalen kan svinge over tid, avhengig av hvor lønnsom banken er. Hvis lånet i eksempelet over må nedskrives til null fordi låntakeren ikke kan betale tilbake, faller verdien av bankens eiendeler (aktivasiden). Motposten på passivasiden er at egenkapitalen faller like mye.

    Eierne av egenkapitalen (de som eier aksjene banken har utstedt) eier banken. I Norge eier staten bankaksjer, men den største andelen holdes av private. Bankens overskudd etter at lønninger, gjeldsrenter og andre kostnader er betalt tilfaller eierne, enten i form av utbytte, eller ved at egenkapitalen øker. Staten mottar en del av dette, i henhold til sin eierandel.

    Liker

    1. Marius

      Takk igjen, setter pris på svarene. Jeg prøver å forstå om banken har kapitalkostnad i tradisjonell forstand på pengene de låner ut.

      Hvis vi holder oss til det første avsnittet, så økes aktivasiden med lånet som gis og passivasiden like mye med innskuddet som skapes. Lånet gir en renteinntekt for banken og innskuddet en rentekostnad.

      Hva skjer så når kunden finansierer en bolig med innskuddet (lånebeløpet)? Da overføres vel innskuddet til selgers bank? Utlånsbanken har fremdeles renteinntekter på boliglånet, men hva skjer med kapitalkostnaden?

      Liker

  9. Arne

    Hei igjen,

    Som du sier i ditt eksempel har banken fortsatt lånet på sin aktivaside, men den må erstatte innskuddet som forsvinner med annen finansiering. Det kan den gjøre på flere måter. På kort sikt kan den låne pengene tilbake fra en annen bank i interbankmarkedet. Det er normalt et helt kortsiktig lån som den betaler en rente nær styringsrenten på. I prinsippet kan den også låne pengene i Norges Bank ved å la sin saldo på konto i sentralbanken bli negativ. Men det er dyrt siden banken da må betale D-låns renten som er 1 prosentenhet høyere enn styringsrenten. For å sikre seg mer langsiktig finansiering kan den for eksempel ta opp et obligasjonslån. Et slikt langsiktig lån vil normalt være noe dyrere enn et kortsiktig lån i interbankmarkedet. En fjerde mulighet er å tiltrekke seg innskudd fra kunder i andre banker, for eksempel ved å tilby høyere innskuddsrente. Banken må uansett erstatte finansieringen som forsvinner, og måten den velger å gjøre det på påvirker prisen den må betale.

    Liker

  10. Magne

    Hei,

    Takk for et interessant og godt innlegg.

    Jeg har ett spørsmål: Kan norske kommersielle banker skape utenlandsk valuta?

    Jeg har snakket med en dansk professor som påstår følgende: «Foreign currency kan nu godt blive skabt af en national commercial bank. Det handler jo bare om, at banken denominerer et indestående i en fremmed valuta. Vi to kunne jo f.eks. godt aftale, at jeg nu skylder dig 1.000 Yen. Det er f.eks. det der sker, når banker skaber ’Eurodollars’.»

    Magne

    Liker

    1. Arne

      Hei og takk for spørsmål.

      I teorien er jeg enig med professoren. En bank kan i prinsippet skape penger i en annen valuta ved å gi kunden et lån og skape et innskudd i den valutaen. Det kan imidlertid innebære større risiko for banken å gjøre dette i fremmed valuta. Når kunden skal kjøpe noe for valutaen, si at det er dollar, må banken overføre sentralbankreserver i dollar til selgerens bank. Hvis den norske banken ikke har konto i den amerikanske sentralbanken, og adgang til å oppbevare og låne reserver der, må den skaffe seg reservene via en annen privat bank (en korrespondentbank) som har slik tilgang. Så lenge dollarlånet fra den norske banken løper, må den sørge for å ha tilsvarende innlån i dollar (innskudd eller markedsfinansiering) for ikke selv å få valutarisiko på sin balanse.

      I praksis krever de fleste land konsesjon for å drive bankdrift, det vil si å gi lån og holde innskudd for kunder. Mange land har for eksempel en innskuddsgaranti. For å ha kundeinnskudd som omfattes av denne garantien må banken betale en avgift til garantifondet. Men detaljene i disse reguleringene ute og hjemme er ikke jeg den fremste eksperten på. Hvis du er interessert kan du f. eks. undersøke videre hos http://www.finanstilsynet.no

      Liker

Det er stengt for kommentarer.