Kan myndighetene hjelpe finansmarkedene med å gjøre gode vurderinger av klimarisiko?

av Haakon Solheim og Lars-Tore Turtveit, avdeling for Finansiell stabilitet, Norges Bank.

Haakon-Solheim-NB-12135Lars-Tore-Turtveit-NB-12164Det er mye usikkerhet knyttet til hvor omfattende klimaendringer, og tiltak mot disse, vil bli. Det er også usikkert når de vil slå inn. Dette kan gjøre det vanskelig for finansielle markeder å ta innover seg klimarisiko i prissettingen av eiendom, lån og aksjer. For å forstå hvordan klimarisiko påvirker finansmarkedet, og hva myndighetene skal gjøre med det, må vi forstå hvordan klimarisiko kan skape markedssvikt.

Utslipp av klimagasser, som for eksempel CO2, gjør kloden varmere. Det kan få negative virkninger for mennesker og annet liv på jorda. Selv om vi skulle klare å stoppe økningen i CO2-konsentrasjon i atmosfæren, er det fortsatt mulig at temperaturøkningen kan bli langt større enn de mest sannsynlige projeksjonene i dag antyder. Klarer vi ikke å redusere utslippene av klimagasser fra dagens nivå nå, må vi reversere utslipp senere, men det er så langt ikke gjort i stor skala.

Nedsiderisikoen skaper usikkerhet om hva som er riktig politikk. Det finnes ikke noen fasit på hvordan man skal ta hensyn til risiko for ekstreme utfall. Selv om vi skulle være enige om det vitenskapelige grunnlaget for analysen (noe ikke alle er), kan vi være uenige i hvordan man skal vektlegge en liten mulighet for at ting kan gå helt galt.

Finansmarkedene håndterer usikkerhet. Nesten alle investeringer er knyttet til forventet avkastning i prosjekter som skal gjennomføres, men ennå ikke er gjennomført. Normalt vil finansmarkedene sette en pris på kapital som gir effektiv ressursanvendelse. Men finansmarkedene er ikke like gode til å håndtere alle typer informasjon. Hvis informasjonen er vanskelig å tolke eller ikke er tilgjengelig for alle, kan det oppstå noe man i økonomifaget kaller markedssvikt. Prisen blir – sett fra et samfunnsøkonomisk perspektiv – gal, og man får ineffektiv allokering av ressurser. Mangel på etterprøvbar og sammenliknbar informasjon, og manglende evne til å ta innover seg ny informasjon, kan stå i veien for at finansmarkedet gjør en god klimarisikovurdering. Myndighetene kan bidra med tiltak som reduserer markedssvikt.

Markedssvikt 1: Asymmetrisk informasjon

Foretak kan ha en konkurransefordel dersom de er bedre forberedt på klimaendringer og strengere krav til utslipp enn konkurrentene. Men både utslipp av klimagasser og eksponering mot klimarisiko er vanskelig å observere, hvis man ikke har detaljert innsikt i produksjonen. Et eksempel er i den såkalte Volkswagen-skandalen for noen år siden. Det viste seg at utslippstall som var oppgitt, ikke stemte for vanlig bruk. Det fikk store konsekvenser for aksjeprisen til selskapet.

Hvis selger vet noe kjøper ikke vet – og kjøper vet at selger vet, har man et eksempel på noe man i litteraturen kaller asymmetrisk informasjon. I en kjent fagartikkel på området beskriver George Akerlof den krevende informasjonstilgangen i bruktbilmarkedet. Når asymmetrisk informasjon er et problem, kan det være lite effektivt å bruke ressurser på å lete etter informasjon på egen hånd. Isteden tyr man ofte til enkle, men upresise, beslutningsregler. Et eksempel kan være dersom noen utenlandske investorer ser på «alle» norske bedrifter som eksponert mot petroleumssektoren, selv om det meste av den økonomisk aktiviteten i Norge ikke er direkte relatert til olje. Når det er stor usikkerhet om hva som er riktig pris, kan aktører velge å trekke seg helt ut. Resultatet kan være mangel på kapital i noen markeder, og for mye kapital i andre.

Krav fra kunder, investorer og andre har skapt et marked for investeringer som tilfredsstiller krav om mindre klimaavtrykk. Klima faller inn her under såkalt ESG-investeringer (ESG står for «environmental, social, governance») – investeringer som skal holde en sertifisert standard langs gitte dimensjoner. Eksempler på dette er de grønne obligasjonene som er notert ved Oslo Børs.

ESG-sertifisering er i dag et privat marked med lite regulering. Sertifisering er ofte basert på tredjepartsevalueringer som gjennomføres av forskningsorganisasjoner eller sertifiseringsselskaper. Etter hvert som slike produkter blir mer etterspurt, er det naturlig at myndighetene etterprøver ESG-sertifisering, slik man allerede gjør for andre investeringsprodukter. Det arbeides internasjonalt med å etablere ISO-standarder for slike produkter. Skal slike standarder fungere, forutsetter det at man har grunnlag for å gjøre gode vurderinger av hvorvidt investeringer oppfyller kravene.

Hvordan kan myndighetene bidra til å redusere dette problemet? Myndighetene kan sette rapporteringskrav som gjør det enklere å sammenlikne foretak og næringer, herunder arbeide for å utvikle og etterprøve standarder for ESG-sertifisering. Merk at krav om bedre rapportering ikke nødvendigvis betyr krav om mer rapportering. Det viktigste er at markedet har konsis, korrekt og relevant informasjon. For omfattende rapportering kan bidra til det motsatte.

Markedssvikt 2: Stor nedsiderisiko kan gi økt prisvolatilitet

Hvorfor kan usikkerhet om hva som er riktig politikk være et problem for finansmarkedene? I finansmarkedene settes de fleste priser i en form for auksjon. I en auksjon er det, per definisjon, den største optimisten – den som forventer at det man kjøper er mest verdt – som vinner. De andre i auksjonen vil – igjen per definisjon – mene at det som ble utbudt har lavere verdi enn vinneren betalte. Normalt er dette en effektiv prosess. Men dersom fordelingen av mulige utfall er veldig skjev – slik vi har for klimarisiko – øker sannsynligheten for at vinneren ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til at ting kan gå riktig dårlig. Dermed øker sannsynlighet for at prisen settes «for høyt».

Den skjeve fordelingen av utfall øker risikoen for at verdier som er utsatt for klimaomstilling, ikke får en pris som reflekterer den faktiske risikoen. Slike eiendeler står i fare for prisfall dersom de negative forventningene blir realisert. En ting er at enkeltinvestorer da kan gå på tap. Er store aktører tungt eksponert mot slike næringer, kan det få systemeffekter. Den britiske sentralbanksjefen Mark Carney trakk i en tale i 2015 fram investeringer i oljeselskaper som en slik risiko – blant annet fordi store pensjonsselskaper holdt slike investeringer. Siden 2015 har avkastningskravet i denne næringen økt, men mangel på klimarisikovurdering vil også kunne gjelde for andre næringer.

Hvordan kan myndighetene bidra til å redusere dette problemet? Myndighetene bør vurdere hvordan finansmarkedene forholder seg til og tilpasser seg klimarisiko. Myndighetene kan ta høyde for mangelfull risikovurdering ved å kreve at finansinstitusjoner holder mer sikring i dag – for eksempel i form av egenkapital – slik man allerede gjør for andre typer risiko. Det kan imidlertid være vanskelig å tallfeste hvor stor en slik buffer bør være.

Oppsummering

Klimaendringer og -risiko kan få store konsekvenser de neste tiårene. Utfordringen må i hovedsak håndteres av politiske myndigheter. Innen finansiell sektor kan myndighetene blant annet bidra ved å adressere mulig markedssvikt knyttet til asymmetrisk informasjon og stor nedsiderisiko.

Bankplassen er en fagblogg av ansatte i Norges Bank. Synspunktene som uttrykkes her representerer forfatternes syn og kan ikke nødvendigvis tillegges Norges Bank. Har du spørsmål eller innspill, kontakt oss gjerne på bankplassen@norges-bank.no.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s