av Solveig K. Erlandsen og Inga Nielsen Friis, avdeling for pengepolitikk, Norges Bank

Koronapandemien og de omfattende smittevernstiltakene har denne våren ført til et stort tilbakeslag i norsk økonomi. Arbeidsledigheten har vært på de høyeste nivåene siden andre verdenskrig, kronen har svekket seg og oljeprisen har falt. Samtidig viser hovedresultatene fra Norges Banks forventningsundersøkelse at inflasjonsforventningene har endret seg lite under pandemien. Et nærmere blikk på bakgrunnsdataene viser imidlertid at det har skjedd mer med inflasjonsforventningene enn det som fremgår av hovedresultatene. 

I Norges Banks kvartalsvise forventningsundersøkelse blir om lag 1000 husholdninger, 500 næringslivsledere og 80 eksperter tilknyttet arbeidslivsorganisasjoner, finansnæringen og akademia spurt om hva de tror inflasjonen – målt som veksten i konsumprisindeksen (KPI) – blir fremover. Undersøkelsen for første kvartal i år ble gjennomført i månedsskiftet januar/februar, før koronaviruset hadde spredt seg i særlig grad utenfor Kina, mens andrekvartalsundersøkelsen ble utført i månedsskiftet april/mai, da samfunnet så vidt hadde startet å åpne igjen etter mange uker med strenge smittevernstiltak.

Gruppenes gjennomsnittlige inflasjonsforventninger er lite endret …

I de publiserte resultatene fra forventningsundersøkelsen ser ikke koronapandemien så langt ut til å ha endret aktørenes syn på inflasjonsutsiktene. Fra første til andre kvartal var det små endringer i gruppenes gjennomsnittlige forventninger til inflasjonen om ett år, se figur 1. Det var en oppgang i husholdningenes forventninger, men endringen er innenfor normal variasjon for denne gruppen. Til sammenligning falt alle gruppenes kortsiktige inflasjonsforventninger kraftig i de to første kvartalene under finanskrisen for et drøyt tiår siden.

… men betydelig større variasjon innad i gruppene

En nærmere analyse av dataene på individnivå viser at variasjonen i inflasjonsforventningene innad i gruppene har økt betraktelig etter pandemiutbruddet. Normalt er respondentene ganske samstemte i forventningene. I første kvartal, som har en nokså lik fordeling av svarene som i de foregående årene, oppga om lag 80 prosent av ekspertene et punktestimat på inflasjonen i intervallet fra og med to prosent til tre prosent om ett år. En tilsvarende andel av næringslivslederne oppga et anslag på inflasjon i intervallet fra 1,5 prosent til og med tre prosent. I andre kvartal var det imidlertid større sprik blant næringslivslederne og ekspertene enn normalt. Det var en økning både i andelen som ventet relativt lav inflasjon og i andelen som ventet relativt høy inflasjon. Dette reflekteres i figur 2 hvor fordelingene av svarene for både eksperter og næringslivsledere i andre kvartal (blå stolper) var mer spredt utover på begge sidene av midtintervallene enn fordelingene fra første kvartal (gule stolper).

Det kan være flere grunner til at fordelingen av inflasjonsforventningene endret seg betydelig fra første til andre kvartal. Den økte usikkerheten om fremtiden som følge av koronapandemien fører trolig til at aktører gjør ulike forutsetninger når de skal anslå inflasjonen. En annen forklaring kan være at det under koronapandemien er forskjellige drivkrefter som trekker inflasjonsutsiktene i hver sin retning. Svakere krone og redusert tilbud av enkelte varer og tjenester, blant annet som følge av nedstengte bedrifter og brudd i internasjonale produksjonskjeder, kan bidra til å presse inflasjonen opp. På den annen side kan lavere etterspørsel, lavere lønnsforventninger og lavere energipriser ha en dempende effekt på inflasjonen. Ulike respondenter kan vektlegge disse drivkreftene forskjellig.

Bakgrunnsdataene viser også at det i andre kvartal var – i motsetning til tidligere – klare bransjevise forskjeller. Næringslivslederne i industrien og i varehandelen ventet høyere vekst i KPI det neste året enn næringslivslederne i tjenesteyting og i bygg og anlegg, se figur 3. Det er nærliggende å tro at næringslivslederens generelle inflasjonsanslag påvirkes av egen bedrifts situasjon. Industrien og varehandelen er trolig de bransjene som, grunnet svakere krone og brutte produksjonskjeder, i størst grad merker økt press på egne kostnader. Tjenesteyting og bygg og anlegg, derimot, har kanskje blitt hardere rammet av lavere etterspørsel og økt usikkerhet som følge av pandemien, noe som igjen kan gi mindre mulighet til å øke prisene.

Større variasjon også hos husholdningene

Variasjonen i husholdningenes forventninger til inflasjonen de neste tolv månedene økte også kraftig fra første til andre kvartal i år. Vanligvis oppgir om lag 90 prosent av husholdningene et anslag på inflasjonen fra og med null prosent til og med fem prosent. I andre kvartal var det derimot kun om lag 70 prosent av husholdningene som ventet at inflasjonen det neste året ville være innenfor dette intervallet. Samtidig var det en markant oppgang både i andelen husholdninger som venter at inflasjonen blir høyere enn fem prosent og i andelen som venter at prisene vil falle, se figur 4. Også under finanskrisen var det en betydelig oppgang i andelen husholdninger som ventet at prisene ville falle det kommende året. Grunnet manglende individdata vet vi ikke hvordan andelen som ventet at prisene ville stige med mer enn fem prosent utviklet seg i den perioden.

Også blant husholdningene finner vi indikasjoner på at forskjellige faktorer kan påvirke respondentenes inflasjonsforventninger ulikt, og at dette særlig gjør seg gjeldende i andre kvartal i år. I forventningsundersøkelsen blir husholdningene bedt om å rangere hvilke priser de legger mest vekt på når de gir anslag for inflasjonen. I andre kvartal var det en markant oppgang i andelen respondenter som oppga at flyreiser og importpriser var viktigste faktor (figur 5), noe som trolig må ses i lys av mye oppmerksomhet om reiseforbud og kansellerte flyvninger samt av kronesvekkelsen. Samtidig var det en nedgang i andelen som la vekt på matvarer og alkoholfri drikke. Husholdninger som oppga at importpriser er viktigste faktor forventet generelt høyere inflasjon enn de andre husholdningene.

Stabile inflasjonsforventninger på lengre sikt

I forventningsundersøkelsen blir også respondentene i de ulike gruppene spurt om inflasjonsforventningene om to og fem år. Som for forventningene til KPI-veksten om ett år var det lite endringer i gruppenes gjennomsnittlige inflasjonsforventninger for disse to horisontene. Men, i motsetning til de kortsiktige inflasjonsforventningene, var det små endringer fra første til andre kvartal i variasjonen i de mer langsiktige inflasjonsforventningene, se figur 6. Blant   husholdningene var det for eksempel ingen som ventet at prisene ville falle om to til tre år, slik nesten ti prosent ventet de ville gjøre det nærmeste året. Ekspertene er den eneste gruppen som blir spurt om inflasjonsforventningene om fem år. Fordelingen av inflasjonsanslagene på denne horisonten var så å si uendret fra første til andre kvartal.

For en sentralbank som har et inflasjonsmål for pengepolitikken, som Norges Bank, er det viktig at de langsiktige inflasjonsforventningene er forankret rundt inflasjonsmålet (les mer her). Selv om det i kjølvannet av koronapandemien er større usikkerhet om inflasjonen det nærmeste året, synes inflasjonsforventningene fremdeles å være forankret rundt målet på to prosent på lenger sikt.

Bankplassen er en fagblogg av ansatte i Norges Bank. Synspunktene som uttrykkes her representerer forfatternes syn og kan ikke nødvendigvis tillegges Norges Bank. Har du spørsmål eller innspill, kontakt oss gjerne på bankplassen@norges-bank.no.

Av Einar W. Nordbø, avdeling for pengepolitikk, Norges Bank.

I nedgangskonjunkturer er industrien gjerne blant de næringene der flest arbeidsplasser går tapt. Så langt har koronautbruddet gitt større utslag i andre deler av økonomien, men med et kraftig aktivitetsfall internasjonalt og utsikter til lavere investeringer på norsk sokkel kan norsk industri gå en ny krevende tid i møte.

Industrien har over tid vært blant de mest konjunkturutsatte næringene i Norge. I tidligere perioder med svak økonomisk vekst har sysselsettingen i industrien falt markert, se figur 1 a).

Den første episoden i figuren er det kraftige tilbakeslaget i årene rundt 1990 da etter hvert også bankene fikk problemer. På tvers av næringer var sysselsettingsveksten negativ i alle årene fra og med 1988 til og med 1992, og i gjennomsnitt falt sysselsettingen med rundt 1 prosent årlig i denne 5-årsperioden. I industrien var nedturen enda brattere. Her forsvant i snitt nesten 4 prosent av jobbene årlig.

Den neste episoden er tilbakeslaget i 2002 og 2003, da en sterk kronekurs kom på toppen av en internasjonal nedgangskonjunktur for Norges del. Denne nedturen ble mer kortvarig, men faktisk var de gjennomsnittlige, årlige utslagene på tvers av næringer og i industrien om lag de samme som ved det forrige tilbakeslaget. Den samlede sysselsettingen falt i snitt med 1 prosent i 2002 og 2003 mens industrisysselsettingen gikk ned med 4 prosent årlig.

Den tredje episoden er nedturen i 2009 og 2010, i kjølvannet av den internasjonale finanskrisen. Da falt sysselsettingen i industrien med i overkant av 4 prosent årlig mens nedgangen i den samlede sysselsettingen bare var på noen tideler. Ser vi bort fra industrien var det faktisk noen flere i jobb i Norge i 2010 enn to år tidligere.

Den fjerde episoden er 2015 og 2016, da en lavere oljepris skapte en særnorsk nedgangskonjunktur. Sysselsettingen i industrien ble i gjennomsnitt redusert med i underkant av 4 prosent disse to årene, men en mer gunstig utvikling i andre næringer bidro til at veksten i den samlede sysselsettingen holdt seg positiv.

Under nedturen rundt 1990 forsvant det relativt sett flest jobber innen bygg og anlegg, men i de øvrige tilbakeslagene er industrien den næringen der bemanningen har blitt kuttet mest.

Bygg og anlegg regnes også for å være en nokså konjunkturutsatt næring, men både i forbindelse med tilbakeslaget tidlig på 2000-tallet og etter oljeprisfallet i 2014 ble det faktisk flere sysselsatte innen denne næringen. Noe av forklaringen kan være endringer i den økonomiske politikken. Svekkede konjunkturer har i større grad blitt møtt med økte offentlige investeringer, og lavere renter har stimulert boligbyggingen og investeringene i foretakene – noe som har gitt høyere etterspørsel for bygg og anlegg. I årene rundt 1990 var renten svært høy.

Andre næringer hardest rammet av koronautbruddet

Koronautbruddet og smitteverntiltakene som er innført har ført til et nytt økonomisk tilbakeslag i Norge. Ettersom det ikke publiseres tall for bruken av arbeidskraft i det månedlige nasjonalregnskapet, fokuserer vi på utviklingen i BNP i det følgende.

Fra februar til april falt BNP for Fastlands-Norge med mer enn 11 prosent, en nedgang som er uten sidestykke i nyere tid. Også industrien har blitt berørt, men så langt har utslagene vært langt større i andre næringer. Bruttoproduktet i industrien ble redusert med nesten 7 prosent fra februar til april, men innen næringer som overnatting og servering og kultur, underholdning og annen tjenesteyting (bl. a. frisører) var nedgangen på mer enn 60 prosent, se figur 1 b). Bruttoproduktet innen transport falt med 40 prosent.

Det brå aktivitetsfallet i de mer husholdningsrettede næringene gjenspeiler at nedgangen så langt i hovedsak er et resultat av de smitteverntiltakene myndighetene har iverksatt. Samtidig har smitterisikoen i seg selv redusert husholdningenes etterspørsel.

Etter hvert som smitten har kommet under kontroll og smitteverntiltakene har blitt redusert, ser aktiviteten ut til å være på vei opp i flere av de næringene som har vært mest berørt til nå. For industrien, som i langt større grad leverer til utlandet og til oljeselskapene som opererer på norsk sokkel, kan nedturen vare lenger. De siste prognosene fra Statistisk sentralbyrå og Norges Bank indikerer at det kan ta flere år før aktiviteten hos våre handelspartnere er tilbake på nivået fra før virusutbruddet, se figur 2, og fallet i oljeinvesteringene ventes å vedvare, se figur 3.

Dette kan tilsi at en del av de industriarbeiderne som nå er permittert, ikke vil komme tilbake i jobb med det første. Hvis historien gjentar seg, kan mange av jobbene forsvinne for godt. I likhet med mange andre rike land har det blitt færre arbeidsplasser i industrien i Norge over tid. En del industriproduksjon har blitt flyttet til land med lavere kostnadsnivå, og samtidig har det vært en generell vridning i forbruket mot tjenester, som i mindre grad enn varer kan handles inn fra andre land.

For Norges del har det også spilt en viktig rolle at oljevirksomheten har trukket opp det generelle kostnadsnivået. Både den direkte etterspørselen etter varer og tjenester fra selskapene på sokkelen og bruken av oljepenger over statsbudsjettet har bidratt til dette. Vilkårene for annen, konkurranseutsatt virksomhet har blitt vanskeligere, se for eksempel Nordbø og Stensland (2015).

På midten av 1970-tallet var det 370 000 sysselsatte i industrien i Norge. I 2019 var bare 220 000 av disse arbeidsplassene igjen, en reduksjon på nesten 40 prosent. Parallelt har sysselsettingen i de fleste andre næringer økt betydelig. Tidlig på 1970-tallet var 23 prosent av alle jobbene i fastlandsøkonomien i industrien, det vil si nesten hver fjerde jobb. I 2019 var andelen redusert til 8 prosent.

Nedbemanningen i industrien har skjedd i bølger, se figur 4. Kuttene har særlig kommet i de nedgangskonjunkturene vi har sett på i det foregående. Når den økonomiske aktiviteten har tatt seg opp igjen, har bare noen av jobbene kommet tilbake.

Men avindustrialiseringen har ikke vært like sterk over hele landet. I 2013, det siste hele året hvor nordsjøolje ble handlet for mer enn 100 dollar fatet, var sysselsettingen i industrien på Sør- og Vestlandet (her regnet som fylkene fra Agder til Møre og Romsdal) bare 7 prosent lavere enn i 1970. Til sammenligning hadde om lag halvparten av industrijobbene forsvunnet i resten av landet på dette tidspunktet. De regionale forskjellene må ses i sammenheng med at det i hovedsak er verftene i sør og vest og tilknyttede underleverandører som har fått oljeselskapene som kunder.

Med en lavere oljepris og svakere kronekurs de senere årene har bildet endret seg. Siden 2013 har industrisysselsettingen holdt seg oppe i resten av landet mens de mer oljerelaterte industribedriftene i sør og vest har nedbemannet. Sammenlignet med 1970 er likevel 4 av 5 industrijobber fortsatt der i sør og vest. I Oslo har 4 av 5 arbeidsplasser i industrien forsvunnet siden 1970. Utenom Oslo er det Telemark og Østfold som har mistet flest industrijobber. I disse tidligere fylkene var sysselsettingen i industrien i 2019 bare på rundt 40 prosent av 1970-nivået.

Bankplassen er en fagblogg av ansatte i Norges Bank. Synspunktene som uttrykkes her representerer forfatternes syn og kan ikke nødvendigvis tillegges Norges Bank. Har du spørsmål eller innspill, kontakt oss gjerne på bankplassen@norges-bank.no.

Av Ragnar Enger Juelsrud, avdeling for pengepolitikk, og Haakon Solheim, avdeling for finansiell stabilitet, Norges Bank.

Virusspredning og smittevernstiltak har ført til et kraftig fall i økonomisk aktivitet. Målet for økonomisk politikk er nå å sikre at den økonomiske aktiviteten kommer i gang igjen når tiltakene bygges ned. For å gjøre det må man bidra til effektene av usikkerhet og nedstenging ikke ødelegger økonomiske verdier. En rekke tiltak har blitt iverksatt, og antallet nye tiltak var særlig stort i mars og april. Internasjonalt kom tiltakene nesten simultant på tvers av land og kontinenter. Den økonomiske krisen spredte seg raskere enn selve viruset. Continue reading →