av Haakon Solheim og Lars-Tore Turtveit, avdeling for Finansiell stabilitet, Norges Bank.
Det er mye usikkerhet knyttet til hvor omfattende klimaendringer, og tiltak mot disse, vil bli. Det er også usikkert når de vil slå inn. Dette kan gjøre det vanskelig for finansielle markeder å ta innover seg klimarisiko i prissettingen av eiendom, lån og aksjer. For å forstå hvordan klimarisiko påvirker finansmarkedet, og hva myndighetene skal gjøre med det, må vi forstå hvordan klimarisiko kan skape markedssvikt. Continue reading
2010-tallet ligger an til å bli det økonomisk mest stabile tiåret i Norge på lang tid. Både flaks og en fornuftig økonomisk politikk har trolig bidratt til dette. Samtidig er det lett å peke på forhold som kan gi større svingninger fremover. 
Folkefinansiering er lite i Norge, men vokser raskt. Foreløpig er dette en marginal virksomhet i Norge, men hva hvis folkefinansiering blir en betydelig finansieringskilde? Dette kan gi gevinster for norsk økonomi, men det avhenger av at det ligger gode risikovurderinger til grunn for investeringene. I dag er det ingen offentlig rapportering fra sektoren. Rapportering vil bedre myndighetens evne til å følge utviklingen og vurdere behov for ytterligere reguleringer og tilsyn. 
Bedriftene i Regionalt nettverk bruker stadig mer penger på ny teknologi. Den digitale satsningen er størst blant de store virksomhetene. Bedriftene tror det vil gi høyere salg og økt produktivitet, men også noe lavere sysselsetting, særlig blant yrkesgrupper uten utdanning. 
Oljepriskollapsen i 2014 førte til en brå økning i arbeidsledighetsrisikoen for mange arbeidstakere. I en ny studie viser vi at redusert jobbsikkerhet førte til en økning i sparing, og at denne spareøkningen trolig bidro til å forsterke den økonomiske nedturen i utsatte områder. 
Til tross for at norsk økonomi har vært i en lavkonjunktur de siste årene, har det vært sterk vekst i foretakenes investeringer. Oppgangen forklares blant annet av mer strukturelle endringer, som økt digitalisering og det «grønne» skiftet. 
Å forstå forventingsdannelsen blant husholdningene er sentralt for utøvelsen av en god pengepolitikk. For eksempel antar de fleste sentralbanker i sine modeller at inflasjonen i dag er et resultat av hva folk forventer inflasjonen vil være i fremtiden. Det antas også at husholdningene kjenner til, og bruker, all relevant informasjon når de formulerer sine forventinger. Er det virkelig slik? 
