by Bo Becker, Stockholm School of Economics and the Swedish House of Finance, Marieke Bos, Swedish House of Finance, and Kasper Roszbach, Norges Bank.
The world is currently facing what for many countries is likely to be the biggest economic downturn in nearly a century. Many governments have responded to the downturn by introducing policies to help both firms and employees. Some measures support households, others cover variable or fixed costs of firms or inject capital into businesses. One of the most broadly applied policies involves liquidity support through partially state-guaranteed loans intermediated by banks, such as the loan guarantee scheme under which the Norwegian state guarantees 90 per cent of new bank loans to businesses.[1]
Continue reading
Koronapandemien og de omfattende smittevernstiltakene har denne våren ført til et stort tilbakeslag i norsk økonomi. Arbeidsledigheten har vært på de høyeste nivåene siden andre verdenskrig, kronen har svekket seg og oljeprisen har falt. Samtidig viser hovedresultatene fra Norges Banks forventningsundersøkelse at inflasjonsforventningene har endret seg lite under pandemien. Et nærmere blikk på bakgrunnsdataene viser imidlertid at det har skjedd mer med inflasjonsforventningene enn det som fremgår av hovedresultatene. 
I nedgangskonjunkturer er industrien gjerne blant de næringene der flest arbeidsplasser går tapt. Så langt har koronautbruddet gitt større utslag i andre deler av økonomien, men med et kraftig aktivitetsfall internasjonalt og utsikter til lavere investeringer på norsk sokkel kan norsk industri gå en ny krevende tid i møte. 
En nært sammenkoblet banksektor er en strukturell sårbarhet i norsk økonomi. Vi har utviklet et rammeverk som tallfester risikoen for at sammenkoblinger i banksektoren forsterker tap i en krisesituasjon. Vi finner at prisfall på verdipapirer som følge av at banker hasteselger eiendeler kan føre til en vesentlig svekkelse av bankenes soliditet. 
I dype nedgangstider – slik vi ser nå – øker sannsynligheten for at bankene må ta store tap. Myndighetene stiller krav om at bankene har tilstrekkelig med kapital, slik at de har buffere å tære på når tapene kommer. Kapitalkravreglene kan kreve at bankene holder mer kapital når forventede tap øker. Samtidig kan nye regler for tapsføring bidra til at kapitalen skrives raskere ned. Da kan bankene bli tvunget til å stramme inn på utlånene for å oppfylle kapitalkravene, slik at den økonomiske nedgangen blir større. På den annen side stiller myndighetene flere krav overfor bankene som skal dempe faren for at regelverket gir slike medsykliske effekter. 
Hvordan vurderer vi om den økonomiske veksten er sårbar? «Growth-at-risk»-rammeverk bygger bro mellom mål på finansielle ubalanser, som høy vekst i formuespriser og kreditt, og makroøkonomisk stabilitet. Basert på data for 21 OECD-land i perioden 1975-2019 finner vi at sterk vekst i kreditt har størst effekt på nedsiderisikoen til økonomisk vekst og at denne risikoen er høyere i land med fast valutakurs. Modellen indikerer økt sårbarhet i forkant av den norske bankkrisen og finanskrisen. 
Den globale koronakrisen kan gå inn i historien som et av de verste tilbakeslagene verdensøkonomien har opplevd. Flere spår også kraftig negativ vekst i norsk BNP i 2020. Men har Norge noen gang opplevd lignende? Svaret er ja. BNP falt kraftig i 1917, flere ganger i mellomkrigstiden og under andre verdenskrig. Men det har vært verre. Nå har vi ikke BNP-tall lengre tilbake enn til 1816, men når vi ser på gjennomsnittlig reallønn, som har utviklet seg ganske parallellt med BNP per capita, så har vi tall tilbake til 1726. Da finner vi den største nedgangen da Terje Vigen rodde til Danmark etter korn under Napoleonskrigen. Den gangen ble reallønningene halvert. 
Det nye kraftige fallet i oljeprisen er dårlig nytt for oljeleverandørnæringen. Oljeprisfallet i 2014 skapte store finansielle problemer blant mange oljeleverandører, og mange foretak har fortsatt vanskeligheter med å betjene gjelden. Bankenes utlån til næringen var ved utgangen av fjoråret 69 milliarder kroner. Samlet utgjør dette drøyt 4 prosent av totale utlån til foretak i de bankene som holder disse eksponeringene. Det kraftige oljeprisfallet gjør at bankene må ta betydelige tap på utlån til næringen i år, noe vi allerede har sett i de første kvartalsrapportene.